22. nòvember:

Jeg har nettopp kommet tilbake til Norge i fra Vilnius i Lithauen. Vi var der
hele skolen i en uke og det var veldig morsomt. Der skjedde det litt av hvert.

Vilnius er overhodet ikke friluftslivrelatert by og det var litt vanskelig å
finne noen aktiviteter for klassen min. Det vi gjorde var å dra på litt
sightseeing den første dagen. Vi dro også på en sykkeltur og kajakkpadling,
skøyting (som jeg var ikke med på for jeg var hos frisøren), vi reiste til en
by som heter Kaunas, vi besøkte norskelever på universitetet i Vilnius og vi
festet og shjoppet og surret en del. Jeg følte at Vilnius var en grå og trist
by. Det var mye fattigdom og søppel der og hvis en smilte til noen på gaten var

det usannsynlig å få et smil tilbake. Vi for også på et KGB-museum. Det var
veldig trist. Museumet besto av et gammelt fangehull som KGB brukte under 2.
verdenskrig. Vi gikk rundt og så på sellene og hørte på en kasset (som vi hadde

i en discman) i en times tid. Det hang også bilder av diverse personer. Det var

skikkelig ekkelt å være der inne og alle var på gråten. Veldig spesielt museum.

(KGB = sovjetunionens hemmelige politi).
Kajakkturen var egentlig en katastrofe. Vi padlet i en elv som lå midt i byen.

Turen tok ca 3 timer (altså altfor lang!). Den første timen var ganske morsom
og interessang. Elven var veldig forsøplet og det rann kloakk i den. Det var
masse flasker og diverse plastikk og søppel som lå langs elvekanten, hang i
trærne og fløyt i elva. Folk bodde rett atmed elven og vasket til og med klærne

sine i det skitne vannet. Elven var veldig grunn så det gikk nesten ikke an å
padle, åren for jo bare rett i stenene. Kajakkene dunket borti store stener
hele tiden og vi satte oss faste konstant. Jeg padlet i en dobbelkajakk i lag
med en som heter Øyvind og er en trønder. Vi var de tøffeste i begynnelsen og
var de eneste som turte å padle ned en demning. Det gikk faktisk veldig bra
(selv om det var skremmende nære på at vi havnet ned demningen der det var
høyest og brattest. Hvis vi hadde gjort det så kunne vi ha dødd. Men det gjorde

vi heldigvis ikke! :) ). Men etterhvert begynte vi to å bli slitne i armene og

iskalde og dødsleie. Vi hadde null kontroll over kajakken og vi hang langt
etter alle de andre. Guidene var to og de padlet også i en dobbelkajakk. De
ventet på oss og padlet bare noen få meter fram om oss. Vi satte kajakken fast

i alt mulig rart og kajakken snudde seg hele tiden så vi måtte bruke alle våre

krefter på å snu kajakken rett hele tiden. Plutselig ser vi en lang stokk som
ligger tvers over elven. Det er bare en smal sprekk som det går an å padle i
gjennom og vi er på helt feil ende. Vi padler for harde livet men alt er
forgjeves og vi kræsjer i stokken med kajakken på tvers. Plask! Og så har
kajakken rullet helt rundt og sitter fast under stokken. Både jeg og Øyvind
sitter godt fast til kajakken. Jeg drar så hart jeg kan men jeg får meg ikke
ut. Der tenkte jeg seriøst at jeg kom til å drukne. Vannet var iskaldt og jeg
svelget en stor sup av kloakkvannet. Jeg ble livredd og følte at jeg måtte ha
luft med en gang! Jeg spente så hart jeg kunne med bena i kajakken og kom meg
løs. Jeg ble tatt av strømmen og kom først på overflaten når jeg hadde passert

både stokken og kajakken. Heldigvis hadde jeg redningsvest for jeg hadde slått

begge knea og hodet så jeg var fullstendig disorientert. Jeg merket hverken
smerte i hodet eller beina. Jeg var bare kvalm av kloakkvannet og kulden.
Øyvind så ut som om han hadde det akkurat som meg. Vi hadde mistet ene åra og
lua mi. Der og da følte jeg at jeg hadde fått fullstendig nok. Jeg hadde
absolutt ikke lyst til å padle en meter til! Guidene kom og hjalp oss og fikk
løs kajakken. De fikk dratt den inn til land og tømt den. Jeg fikk en trestokk

i hånda for å stake med og vi skiftet plasser slik at vi fikk sitte med en
guide hver. Stakkars guiden min måtte padle en diger kajakk alene for jeg hadde

ikke noen åre. Heldigvis fant vi åren lengre nede og jeg fikk hjulpet til med
padlinga. Vi fant desverre aldri luen min. Da vi kom fram var vi så iskalde at

vi skalv ikke lenger. Vi var blå i trynet. Jeg måtte av med nesten alt jeg
hadde på meg og fikk lånt klær av noen andre i klassen. Guiden ga oss vodka for

å varme oss og det funket faktisk veldig bra. Da vi kom hjem til hotellet var
det rett i dusjen i et kvarter og så til frisørsalongen. Og nå har jeg kort
hår. Det var en veldig spesiell dag det! Som resultat av denne padleturen har
jeg blåveis på det høyre øyet. Om kvelden begynte jeg å kaldsvette og sovnet
nesten ved middagsbordet. Jeg var kvalm og snørrete. Jeg gikk opp for å legge
meg men læreren sprang etter meg og sa at jeg ikke fikk lov til å legge meg i
tilfelle jeg hadde fått hjernerystelse. De tilkalte lege som kom og tok en
grundig sjekk. Hun var der i minst en halvtime og snakket bare lithauisk. Hun
sa at det var ikke noe alvorlig og at jeg hadde bare blitt alvorlig nedkjølt.
Hun ga meg to store smertestillende tabletter for hodepinen og sa at jeg skulle

ta is på kulen jeg hadde ovenfor øyet. Vi skulle dra hjem til Norge tidlig
morgenen etter og jeg hadde ikke pakket. Jeg tok smertestillende tablettene og

begynte å pakke. Etter hvert merket jeg at den medisinen var temmelig sterk og

at jeg var ganske beruset. Jeg var svimmel og sjanglet og flirte for meg selv.

Jeg krøp atmed bagen min og prøvde å pakke så godt jeg kunnet men plutselig
datt jeg ned på bagen og sovnet. x antall minutter senere voknet jeg og
fortsatte å pakke. Da jeg hadde sovnet og våknet en gang til ga jeg opp og la
meg i senga. Jeg sto opp kl 6 morgenen etter og pakket ferdig.

Sykkelturen var også ganske rar. Vi syklet utfor byen og fikk se den virkelige

slummen. Der var det industriområder hvor folk bodde i virkelig
falleferdige "hus". Omtrent alle hadde hunder som løp gale etter oss og prøvde

å bite oss i helene. Jeg har aldri vært redd hunder men disse var så grimme og

ekle og siklende at jeg skrek til og syklet så fort jeg kunne. Ellers gikk
turen fint untatt at plutselig small det i sykkelen min og skjermen på
framhjulet knakk i to. Vi fikk heldigvis fikset det og jeg kunne sykle videre.

Men nå har jeg gått glipp av middagen og jeg må se om det er noen rester igjen.

Og så skal jeg planlegge en fjelltur som jeg skal på i morgen og så skal jeg ha

styrketrening.